Innledning
Sensitive samtaler med barn i barnehagealder krever mer enn teknikker og ferdigheter. Den ansattes holdninger, verdier og profesjonelle kvaliteter har avgjørende betydning for hvordan samtalen utvikler seg, og for hva barnet faktisk våger å dele.
Dette blogginnlegget tar utgangspunkt i kapittel 6 i boken min Sensitive samtaler med barnehagebarn, drøfter hva det betyr for deg som barnehageansatt å møte barn med åpenhet, nysgjerrighet, empati, anerkjennelse og evne til å håndtere tvil. Underveis får du eksempler på hvordan dette kan se ut i praksis.
Å møte barnet med et åpent sinn
En av de mest sentrale profesjonelle kvalitetene er evnen til å møte barnet uten å farges av egne antakelser. Barnehageansatte erfarer daglig situasjoner hvor hypoteser lett kan oppstå. Når et barn forteller noe uventet eller urovekkende, kan vi raskt fylle ut tomrommene med egne forklaringer.
Åpenhet innebærer å bremse denne impulsen. I stedet for å tenke «dette handler nok om…», kan den ansatte holde tilbake og møte barnet med en holdning av «jeg vet ikke ennå».
Eksempel:
En femåring sier: «Mamma og pappa bare krangler hele tiden.»
En lukket respons kan være: «Åja, er de i ferd med å skille seg?» – her legger den voksne sin egen hypotese inn i samtalen.
En åpen respons kan være: «Du sier at de krangler mye. Hva gjør de når de krangler?» Og eventuelt: «Hvordan er det for deg når de krangler?» Her får barnet eie sin egen opplevelse og utdype den.
Åpenhet handler altså ikke om å være passiv, men om å stille spørsmål som holder mulighetene åpne, uten å snevre inn barnets fortelling.
Nysgjerrighet og interesse – på barnets premisser
Profesjonell nysgjerrighet er en ekte interesse for barnets opplevelser og perspektiver. Den handler ikke om å «grave» eller presse barnet til å fortelle, men om å være oppriktig opptatt av hva barnet har å si.
Dette kan uttrykkes gjennom åpne spørsmål, gjennom å speile barnets ord, og gjennom å gi rom for pauser og stillhet.
Eksempel:
Et barn sier: «Jeg liker ikke å være hjemme.»
En nysgjerrig respons kan være: «Fortell meg mer om det».
Her signaliserer den ansatte at hun ønsker å forstå, uten å trekke raske konklusjoner.
Barn merker raskt om voksne er genuint opptatt av dem. Når de opplever ekte interesse, øker sannsynligheten for at de våger å utdype og dele mer.
Empati og forståelse – å være til stede uten å bli overveldet
Empati er evnen til å leve seg inn i barnets situasjon, men samtidig beholde en profesjonell distanse. I bekymringssamtaler kan barnet fortelle om svært vonde erfaringer. Den ansatte må være i stand til å tåle og romme dette uten å trekke seg unna – men også uten å la seg overvelde.
Eksempel:
Et barn sier stille: «Jeg blir redd når pappa roper.»
En empatisk respons kan være: «Jeg skjønner at det kan være skummelt når noen roper høyt.»
Den voksne validerer følelsen uten å legge inn egne tolkninger eller bli dramatisk i reaksjonen.
Profesjonell empati innebærer også å være bevisst egne grenser. Hvis man merker at barnets fortelling utløser sterke personlige følelser, kan det være nødvendig å søke veiledning etterpå. Barnet trenger at den voksne er rolig og trygg i øyeblikket.
Anerkjennelse – barnet som ekspert i eget liv
I enhver samtale mellom voksen og barn finnes en ubalanse i makt og språk. Anerkjennelse handler om å redusere denne ubalansen ved å lytte til barnet som ekspert på egne erfaringer.
Eksempel:
Et barn sier: «Jeg har vondt i magen nesten hver kveld.»
En anerkjennende respons kan være: «Det høres vondt ut for deg. Hvordan kjennes det når magen blir sånn?»
Her får barnet eierskap til opplevelsen sin, i stedet for at den voksne straks trekker inn egne forklaringer («Det er sikkert fordi du har spist godteri»).
Anerkjennelse kan også handle om å tåle barns ordvalg, selv når de ikke passer med voksnes språk. Et barn som sier «pappa er slem» trenger først og fremst å bli møtt med nysgjerrighet og respekt for opplevelsen – ikke en korrigering som «pappa er sikkert ikke slem, han bare…».
Å håndtere usikkerhet og tvil
Sensitive samtaler gir sjelden et fullstendig og klart bilde. Barns fortellinger kan være fragmenterte, motsigende eller vanskelige å tolke. Profesjonelle må derfor tåle tvilen.
Å håndtere usikkerhet innebærer å akseptere at man ikke alltid får alle svar man skulle ønske seg, og å unngå forhastede konklusjoner.
Eksempel:
Et barn forteller ulike ting på ulike dager – en dag at hun blir redd hjemme, en annen dag at alt er fint. Den ansatte kan kjenne på usikkerhet: Hva er egentlig sant?
Her er det viktig å stå i tvilen: å dokumentere det barnet sier, og forankre bekymringen i organisasjonen ved å dele den med nærmeste leder, eventuelt drøfte med barnevernstjenesten. Å være usikker eller i tvil er ikke uprofesjonelt. Det eneste som kan være uprofesjonelt, er å la være å gjøre noe med tvilen eller å prematurt konkludere på egne foretrukne hypoteser. Å være i tvil kan være normalt og en del av jobbhverdagen – og noe andre kollegaer kanskje også opplever.
Profesjonelle holdninger i praksis
Hvordan kan vi som personalgruppe støtte hverandre i å utvikle og bevare disse holdningene?
- Refleksjon i fellesskap: Drøft jevnlig eksempler fra dialog med barnehagebarn med kollegaer på eksempelvis personalmøter. Hva var åpen kommunikasjon? Hva var ledende? Hvordan kan vi møte barn mer anerkjennende?
- Veiledning: Oppsøk faglig veiledning når samtaler har vært krevende. Det er både en støtte for den enkelte og en måte å utvikle felles kompetanse.
- Bevisstgjøring: Vær oppmerksom på egne reaksjoner. Hva gjør meg urolig i samtaler med barn? Hvordan påvirker mine egne erfaringer det jeg hører?
- Kultur for åpenhet: Skap en organisasjonskultur hvor det er lov å være i tvil, og hvor usikkerhet deles i fellesskapet i stedet for å bæres alene.
Avslutning
Sensitive samtaler i barnehagen handler ikke først og fremst om teknikk, men om den ansattes profesjonelle væremåte. Barn åpner seg gjerne lettere når de merker at voksne er genuint åpne, nysgjerrige, empatiske, og trygge.
Som barnehageansatt har du et stort ansvar – men også en mulighet til å være den som gir et barn mot til å sette ord på det vanskelige. Profesjonelle holdninger er ikke et tillegg til samtaleteknikkene, men selve grunnlaget for å lykkes.
Hvis du ønsker å lære mer om dette, så står det mer om det i boken jeg har skrevet, Sensitive samtaler med barnehagebarn: Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring. Jeg foreleser også over temaet, og kan komme til din barnehage, studie- eller arbeidsplass. For mer informasjon om foredraget, og for å ta kontakt, se her.