I barnehagen ønsker vi å være til stede for barna – også når de bærer på noe vanskelig. Men visste du at måten vi stiller spørsmål på, kan gjøre det vanskeligere for barnet å fortelle? Ja, til og med føre til at uriktig informasjon kommer frem?
I dette innlegget skal vi se på hva slags kommunikasjonsformer vi bør være ekstra varsomme med i samtaler med barn vi er bekymret for. Det handler ikke om å være perfekt, men om å bli bevisst – og gradvis implementere formuleringer og teknikker som bidrar til at det er troverdig og sann informasjon som kommer frem.
Hva er egentlig «farlig kommunikasjon»?
Når vi snakker om farlig kommunikasjon i barnehagen, handler det ikke om å være en dårlig person eller å ha onde hensikter. Det handler om måter å snakke på som:
- Hindrer barnet i å fortelle det det har opplevd,
- Påvirker barnets fortelling, slik at det kanskje ender med å si noe som ikke stemmer.
Det kan føre til alvorlige konsekvenser, som feilaktige bekymringsmeldinger, unødvendige kriser i familien – og ikke minst: barn som ikke får hjelpen de trenger.
La oss se på noen eksempler.
1. Ledende spørsmål – «Pappa sa vel noe stygt om mamma?»
Et ledende spørsmål er når vi legger svaret «i munnen» på barnet. Det kan være fristende hvis vi tror vi vet hva barnet egentlig vil si. Men det er farlig – for det kan styre barnets svar i en retning vi selv ønsker.
Eksempel:
A: Hvordan hadde du det hos pappa i helgen?
B: Det var gøy, vi var i trampolinepark.
A: Pappa snakka vel dritt om mamma, gjorde han ikke?
Her forsøker den voksne å få barnet til å bekrefte en mistanke. Det er ikke rom for barnets frie fortelling. Et bedre spørsmål hadde vært:
«Fortell om hvordan det var hos pappa i helgen.»
2. Gjentatte spørsmål – «Er du sikker? Er du helt sikker?»
Hvis vi stiller det samme spørsmålet flere ganger, kan barnet begynne å lure: Har jeg svart feil? Bør jeg svare noe annet?
Særlig små barn er sårbare for dette. De vil gjerne være flinke og svare slik de tror den voksne ønsker. Da kan de ende med å si noe som ikke er sant.
Tips: Still spørsmålet én gang – og la stillheten gjøre jobben. Gi barnet tid.
3. Press og belønning – «Fortell, så får du en is!»
Vi skal aldri presse barn til å fortelle. Barnekonvensjonen sier at barn har rett til å bli hørt, men de har ikke plikt til å snakke.
Hvis vi lokker med belønning – som godteri eller ekstra leketid – viser forskning at barn kan begynne å dikte opp ting, rett og slett fordi de ønsker belønningen. Det kan føre til feilinformasjon – og det hjelper verken barnet eller oss.
I stedet kan du si noe som:
«Jeg ser at du ikke har lyst til å snakke nå, og det er helt greit. Kanskje vi kan prøve å snakke litt igjen senere?»
4. Bagatellisering og moralisering – «Det er da ikke så farlig!»
Når barn forteller noe bekymringsfullt, må vi aldri avfeie det – selv om det høres rart eller usannsynlig ut.
Eksempel på bagatellisering:
B: Mamma sier at noen spionerer på oss.
A: Nei, for noe tull! Det er jo ingen som spionerer på dere!
Denne reaksjonen gjør kanskje at barnet gir opp å fortelle. Det opplever kanskje at det ikke blir trodd – eller at det er noe galt med det. Og hvis denne mammaen var i en psykose, så får kanskje hun heller ikke den hjelpen hun trenger.
Eksempel på moralisering:
B: Pappa koser med tissen min om natten.
A: Sånn får du ikke si! Det var slemt sagt om pappa!
Slike svar er farlige. De stopper fortellingen. I stedet må vi møte barnet med nysgjerrighet:
«Fortell meg alt om det.»
«Hvordan synes du det er når pappa gjør det?»
5. Dekonstruksjon og rekonstruksjon – «Det var vel mamma, ikke pappa?»
Vi må ikke forsøke å rette barnets fortelling slik at den passer med våre egne antakelser. Det gjelder også når fortellingen virker overdrevet:
B: Mamma kastet meg ut av vinduet!
A: Det kan jo ikke stemme!
Selv om historien høres usannsynlig ut, må vi lytte med et åpent sinn. Kanskje barnet forsøker å fortelle om noe vondt som det ikke helt forstår selv. Still spørsmål som:
«Fortell mer.»
«Hva skjedde da?»
6. Valgspørsmål – «Var døren låst eller bare lukket?»
Yngre barn har en tendens til å velge det siste alternativet du gir dem. Derfor kan svarene bli lite pålitelige hvis vi gir dem to alternativer.
Et bedre alternativ er å legge til en åpen mulighet:
«Var døren låst, lukket, eller noe annet?»
7. Ikke bruk anatomiske dukker eller kroppskart
Disse verktøyene brukes ikke lenger i profesjonelle tilrettelagte avhør, og bør heller ikke brukes i barnehagen. Forskningen finnet at bruken av slike verktøy fører til såpass mye feilinformasjon at troverdigheten synker i barnets fortelling. I tillegg kan det være en mentalt krevende øvelse for barnebarn å forholde seg til at en dukke skal representere deres kropp, og at de skal formidle informasjon om hendelser via en dukke.
Det du kan gjøre, er å be barnet demonstrere hendelsen på seg selv. Barnet kan også tegne hendelsen, men kun på tomme ark (ikke noe forhåndsdefinert). Det er også mulig å bruke nøytrale konkreter for at barnet skal føle seg mer komfortabel i samtalen, eksempelvis stressball eller modellkitt – men ikke for å bruke konkretet for å formidle informasjon.
8. Unngå «hvorfor» – «Hvorfor blir du slått?»
«Hvorfor»-spørsmål kan være for avanserte for barnehagebarn. De vet ofte ikke hvorfor ting skjer, og kan ende med å ta skylden selv:
«Det skjer fordi jeg ikke gjorde som pappa sa.»
Barn trenger ikke forklare hvorfor noe skjer. Det holder ofte at de får fortelle hva som skjer, hvordan det skjer og hvem som gjør det.
9. Ikke ta over samtalen for fort
Det er fort gjort å ville «hjelpe» barnet med å fullføre – men da risikerer vi å ta over samtalen. Det fører ofte til mindre informasjon, ikke mer. Samtalen flyttes også over på vår konklusjon, og bort fra barnets fortelling.
La barnet snakke ferdig. Pauser og stillhet er helt i orden, og viktig.
10. Unngå å konkludere for tidlig – «Sånt er ikke lov!»
Vi må være varsomme med å trekke konklusjoner i starten av samtalen. Eksempler:
B: Pappa kastet hunden i veggen!
A: Men sånt er ikke lov å gjøre!
B: Mamma ligger bare på sofaen hjemme.
A: Hun trenger hjelp!
Selv om intensjonen er god, bør vi heller stille spørsmål for å få vite mer:
«Fortell mer om det.»
«Hva skjer når mamma ligger på sofaen?»
11. Ikke spør om ting du allerede vet
Barn skjønner ofte hvis vi vet svaret. Hvis du observerte en pappa som kom beruset til barnehagen en ettermiddag, og spør barnet dagen etterpå:
«Hva skjedde da pappa kom til barnehagen i går?»
…vil du sannsynligvis få korte svar. Da er det bedre å spørre:
«Hvordan var det for deg da pappa kom for å hente deg i går?
12. Projisering – «Det må ha vært ekkelt for deg!»
Vi må ikke legge våre egne følelser i barnets opplevelse. Det som er ekkelt eller vondt for en voksen, kan være forvirrende, spennende eller nøytralt for et barn.
Det er anbefalt å unngå eller redusere bruken av formuleringer som:
«Så forferdelig!»
«Det må være vanskelig for deg.»
Si heller:
«Hvordan var det for deg da det skjedde?»
Til slutt: Barns fortellinger er skjøre – men verdifulle
Som ansatte i barnehagen har vi en unik mulighet til å identifisere barn i risiko, og hjelpe familier som trenger hjelp. Vi er tett på barna i hverdagen. Når vi er bevisste på hvordan vi snakker, kan vi åpne opp for at barn får fortelle det de bærer på – uten å bli styrt, avbrutt eller tolket feil.
Du trenger ikke være perfekt. Men med økt bevissthet på kommunikative fallgruver og fordelaktige spørsmål å bruke, kan vi bidra til at barnets frie og pålitelige fortelling kommer frem.
Hvis du ønsker å lære mer om dette, så står det mer om det i boken jeg har skrevet, Sensitive samtaler med barnehagebarn: Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring. Jeg foreleser også over temaet, og kan komme til din barnehage, studie- eller arbeidsplass. For mer informasjon om foredraget, og for å ta kontakt, se her.