Hvordan vi snakker med barn har alt å si. Spesielt når samtalen handler om noe som kan være vanskelig. I barnehagen har vi en unik mulighet – og et stort ansvar – for å møte barn med trygghet, varme og nysgjerrighet. I dette innlegget deler jeg kommunikasjonsprinsippene som fremmer ekte dialog med barnehagebarn. Prinsippene bygger på kunnskap fra forskning og erfaring, og de gjelder både planlagte samtaler og små, spontane øyeblikk i hverdagen.
Trygghet først: Gjør samtalen forutsigbar
For at barn skal kunne åpne seg, må de føle seg trygge. Et første viktig prinsipp er å tydeliggjøre hensikten med samtalen:
- Hvorfor vi ønsker å snakke med barnet
- Hva vi har hørt eller lagt merke til
- Hva som skal skje i samtalen
- At barnet når som helst kan forlate rommet
Dette gjelder både når vi setter oss ned med barnet i en planlagt samtale, og når vi tar tak i en bekymring i hverdagen. Vi må ikke glemme hvor sårbart det er å være liten i en voksen verden – særlig når det handler om noe vanskelig.
Et godt grep er også å la barnet sitte nærmest døra, slik at det opplever å ha kontroll over situasjonen.
Målet: Barnets frie fortelling
I samtaler som handler om bekymring, er målet å få barnets frie og upåvirkede fortelling. Dette handler om mer enn bare informasjon. Det handler om å styrke barnets rett til å bli hørt, og samtidig redusere faren for feilinformasjon.
Dette prinsippet har vi lånt fra politiets metode for avhør av barn – men det er like relevant i barnehagen. Måten vi stiller spørsmål på, og hvordan vi responderer, påvirker barnets opplevelse av samtalen – og hva det tør og orker å fortelle.
Bruk åpne og ikke-ledende spørsmål
Kjernen i god kommunikasjon med barn er å stille spørsmål som inviterer til fortelling. I stedet for å spørre:
- Blir du lei deg når mamma og pappa krangler?
kan vi si: - Fortell meg mer om det du sa i stad!
- Hvordan var det for deg da det skjedde?
Disse spørsmålene kalles imperative eller deskriptive, og de åpner for nyanser, detaljer og barnets egen stemme. Vi bør unngå ja/nei-spørsmål og spørsmål med innebygde svaralternativer, da disse lett leder barnet i en bestemt retning.
Speil barnets ord – og bruk enkelt språk
Et annet viktig grep er å bruke barnets egne ord. Hvis barnet sier: Pappa ble sint i går, kan vi svare:
- Pappa ble sint i går? Fortell mer om det!
Ved å speile barnets språk signaliserer vi at vi lytter – og at vi tar barnets opplevelse på alvor. Vi bør unngå abstrakte eller voksne ord. Det er tryggere for barnet å bruke sitt eget språk i fortellingen.
Men pass på: Gjentakelse må brukes med skjønn. For mye speiling kan oppleves som rart – nesten som «papegøyespråk». Veksle mellom speiling og åpne oppfordringer.
Kroppsspråket ditt snakker også
Barn tolker ikke bare ordene våre – de leser kroppsspråket vårt hele tiden. Derfor må vi være bevisste på hva vi kommuniserer med blikk, stemme, holdning og mimikk.
- Øyekontakt kan vise at vi er til stede – men for mye blikk kan også forstyrre barnet i en sårbar fortelling.
- Et åpent og nysgjerrig ansikt kan hjelpe barnet til å føle seg sett og forstått.
- Lukkede armer, sukk eller rynker i panna kan derimot gi signaler om avstand eller ubehag.
Bekreft barnets fortelling underveis
Vi kan bruke små bekreftelser underveis – som «Mhm», «Å ja», «Jeg skjønner» – for å signalisere at vi hører og er med. Slike bekreftelser bygger opp barnet i fortellingen, og kan motivere til å dele mer.
Vi kan også verbalisere det vi ser. Hvis barnet viser med kroppsspråk at det er lei seg, kan vi si:
- Jeg ser at du begynner å gråte.
- Nå ser jeg at du er sint!
Dette viser at vi følger med på hele barnet – ikke bare det som sies med ord.
Stillhet er ikke farlig – det er viktig
Det kan føles uvant, men stillhet i samtalen er faktisk verdifullt. Hvis barnet ikke svarer med én gang, vent. Gi det rom til å tenke og formulere seg i sitt eget tempo.
En tommelfingerregel er å vente i opptil ti sekunder. Stillheten kan gi barnet den lille tiden det trenger for å finne mot eller ordene. Men om stillheten oppleves som pressende for barnet, kan vi metakommunisere:
- Det er helt greit å ikke ville snakke akkurat nå.
Metakommunikasjon: Snakk om samtalen
Å metakommunisere betyr å snakke om samtalen. Det kan være før, under eller etter. For eksempel:
- Nå spør jeg kanskje litt rart – si ifra om du ikke skjønner hva jeg mener!
- Jeg lurer på hvordan det er for deg å snakke med meg om dette?
Slike kommentarer kan gi barnet opplevelsen av kontroll og deltakelse.
Empatisk validering: Når samtalen også er helende
Selv om barnehageansatte ikke skal ta rollen som barnets psykoterapeut, kan sensitive samtaler med barna helt klart ha en terapeutisk funksjon. Det kan handle om å gi barnet en opplevelse av å bli møtt, trodd og forstått. I slike tilfeller handler det ikke bare om å få informasjon, men om å gi noe tilbake: støtte, forståelse og bekreftelse.
Eksempel:
Barnet forteller at det ble kjeftet på av mamma og ble veldig lei seg. Da kan du si:
- Det er ikke rart at du ble lei deg – du ville jo bare leke med mamma.
- Det er vondt når man ikke får trøst, da føler man seg så alene og det gjør vondt.
Her er det viktig å unngå «men»:
- Det er ikke rart du ble lei deg, men mamma hadde det sikkert travelt
Dette visker ut støtten. Hold deg til valideringen.
Når du gjør en feil – reparer!
Ingen samtaler er perfekte. Kanskje du stilte flere spørsmål samtidig. Kanskje du misforstod noe barnet sa. Det går fint – så lenge du reparerer. Si gjerne:
- Oi, nå spurte jeg om mange ting på en gang – det var dumt av meg. Jeg prøver på nytt!
- Nå tror jeg at jeg hørte feil. Du sa at døra ble lukket, men jeg sa den ble låst. Bra at du sier fra!
Barn lærer at det er trygt å rette på voksne, og at vi tåler å bli korrigert.
Avslutt med oppsummering
Før du avslutter samtalen, oppsummer det dere har snakket om. Gjenta kort hovedpunktene, og spør om du har forstått riktig. Dette gir barnet en mulighet til å korrigere, utfylle eller bekrefte det du har hørt.
Eksempel:
- Du har fortalt at pappa ble sint, og at du ble redd. Har jeg forstått det riktig?
- Er det noe mer du vil si til slutt?
Det er også fint å rose barnet for å ha delt noe viktig – og fortelle hva som skjer videre, på en trygg og tydelig måte. Hold barnet oppdatert på hva du eventuelt gjør med informasjonen videre, for eksempel hvis du vil drøfte med styrer i barnehagen eller en annen kollega.
Til slutt: Vær menneskelig og modig
Det krever mot å gå inn i vanskelige samtaler med barn. Vi blir kanskje redde for å gjøre feil, for å spørre galt, eller for å vekke følelser vi ikke vet hvordan vi skal håndtere. Men det viktigste vi kan gjøre, er å møte barnet med varme, nysgjerrighet og respekt.
Ved å bruke disse kommunikasjonsprinsippene legger vi til rette for at barn kan dele sine erfaringer – på sine premisser. Og kanskje er det akkurat din samtale som gjør at barnet føler seg sett, forstått og trygg.
Hvis du ønsker å lære mer om dette, så står det mer om det i boken jeg har skrevet, Sensitive samtaler med barnehagebarn: Åpen og ikke-ledende kommunikasjon ved bekymring. Jeg foreleser også over temaet, og kan komme til din barnehage, studie- eller arbeidsplass. For mer informasjon om foredraget, og for å ta kontakt, se her.